Noen ganger legger jeg meg med en fryktelig hodepine, forbauset over hvor mange tanker jeg har klart å utestenge på en dag.
Så kommer natten. Tøyet går av, og nytt kommer på. Silkepysj, eller vanlig pysj. Bilder av engler og bjørner. En elg. Eller så kommer det ikke på noe nytt... Smerten fra hodet brer seg gjennom kroppen og helt ned til lilletåa, elgen kan ikke engang stoppe den. Når alt er stille, når alt er mørkt, DA kommer det verste. Du tror du har klart å holde ute alle negative tanker, triste tanker, tanker som gjør deg sint og ikke minst lei deg, men neida.
Jeg kan faktisk føle at magen og brystet begynner å puste tyngre, minner strømmer gjennom hodet og det kjennes som om alt bare skal eksplodere. At jeg skal puste så hardt og så mye at jeg sprenger. Han dukker opp i hver eneste tanke, selv om jeg prøver å bytte emne i hodet.
Han er alltid der... Jeg kommer ikke unna. Men det tror jeg bare er bra, jeg vil vel kanskje ha det sånn. Da er han med meg, i hver eneste bit av meg.
Hah, jeg hadde ikke klarte å glemme han om jeg hadde villet engang!
...det er ikke hver dag man mister noe av seg selv, det er ikke hver dag man mister en stor del av livet sitt, det er ikke hver dag man mister broren sin.
Nå eksploderer jeg igjen...